Godteriposen etter Halloween

Kort fortalt: Barn som har lært at voksne holder det de lover, venter mye lenger på godteri enn barn som har lært det motsatte. Og godteri som blir låst bort, blir mer fristende, ikke mindre. Så gi posen tilbake til barnet, lag en plan sammen, og hold planen. Det er ikke viljestyrken til barnet som avgjør om posen varer. Det er om barnet stoler på deg.

Kvelden etter knask eller knep

Ungene kommer inn døra med røde kinn og en pose som er tyngre enn den har vært noen gang. Så kommer spørsmålet: Hvor mye kan jeg spise nå?

Mange foreldre gjør det samme. Posen havner på toppen av kjøleskapet, og så deles det ut litt når det passer. Det virker fornuftig. Men forskningen sier to ting om akkurat dette, og begge peker i en annen retning.

Marshmallowtesten, på nytt

Du har sikkert hørt om marshmallowtesten fra Stanford. Et barn får en marshmallow og et valg: Spis den nå, eller vent til den voksne kommer tilbake og få to. Barna som klarte å vente, ble lenge sett på som barna med mest selvkontroll.

I 2013 gjorde Celeste Kidd og to kolleger ved University of Rochester testen på nytt, med en vri. Først fikk barna, som var tre til fem år, en tegneoppgave med noen slitte fargestifter. En voksen lovet å komme tilbake med bedre fargestifter. For halvparten av barna kom hun tilbake med dem. For den andre halvparten kom hun tomhendt og sa unnskyld.

Så kom marshmallowen. Barna som hadde fått det de var lovet, ventet i gjennomsnitt i tolv minutter. De som hadde blitt skuffet, ventet i tre. Ni av fjorten i den første gruppen ventet hele kvarteret. I den andre gruppen var det én.

Barna som spiste med en gang, manglet ikke selvkontroll. De hadde nettopp lært at det ikke lønte seg å vente.

Det som er låst bort, blir mer fristende

Den andre studien er fra 1999. Jennifer Fisher og Leann Birch ga barnehagebarn fri tilgang til én type snacks, mens en annen type sto i en gjennomsiktig krukke som barna bare fikk forsyne seg av i korte perioder. Hver gang krukka ble åpnet, snakket barna mer om den, strakk seg mer etter den og spiste mer av den enn før.

Godteri på toppen av kjøleskapet blir ikke glemt. Det blir det mest interessante i huset.

Fem steg for posen

1. Gi posen tilbake. Den er barnets. Barnet har gått i mørket og ringt på hos fremmede for den. La barnet få bære den inn og eie den.
2. La halloweenkvelden være halloweenkveld. Én kveld med mye godteri er en del av festen. Avtal hvor mye som skal spises i kveld, og si det før dere går ut, ikke når posen står på bordet.
3. Lag planen sammen. Hell ut posen og sorter. Du bestemmer rammene, for eksempel at godteri spises etter middag og ikke etter tannpuss. Barnet bestemmer resten: hva som spises når, og hvor lenge det skal vare. Sju poser eller krukker, én per dag, gjør planen synlig.
4. Hold planen, hver eneste dag. Det er her de fleste av oss glipper. Torsdagsposen blir borte fordi det var en dårlig dag, eller du glemmer den fordi det var travelt. Hver gang det skjer, lærer barnet det barna i Rochester lærte: at det ikke lønner seg å vente.
5. Ikke gjør posen til et pressmiddel. «Ingen godteri hvis du ikke rydder» flytter godteriet fra barnet og tilbake til deg. Da er det ikke barnets plan lenger.

Hvis planen sprekker

Det gjør den. En dag er onsdagsposen spist på tirsdag. Ikke ta resten. Snakk om det: Hvordan gikk det, og vil du gjøre noe annerledes neste uke? Det er sånn barn lærer å planlegge, ved å kjenne hvordan det føles når planen ikke holder, og prøve igjen.

Det samme gjelder i Tikk

Tikk har ingen godteripose, men det samme prinsippet er bygget inn i appen: plikt først, så belønning, og regelen endrer seg ikke underveis fordi det var en dårlig dag. Det barnet har tjent, står på saldoen, og ingen tar det tilbake.

Det er ikke regelen i seg selv som gjør at maset forsvinner. Det er at barnet etter hvert stoler på at regelen holder.

I kveld

Når posen står på kjøkkenbordet i kveld, spør: «Hvor lenge vil du at den skal vare?»

Svaret blir kanskje to dager. Det er greit. Det viktigste er at det som er avtalt, skjer.

Prøv Tikk gratis i 30 dager. Vil du heller ha hjelp til oppsettet, send en e-post til jb@tikkapp.no.

---

Kilder: Kidd, C., Palmeri, H. & Aslin, R. N. (2013). «Rational snacking: Young children’s decision-making on the marshmallow task is moderated by beliefs about environmental reliability», Cognition, 126(1). Fisher, J. O. & Birch, L. L. (1999). «Restricting access to palatable foods affects children’s behavioral response, food selection, and intake», American Journal of Clinical Nutrition, 69(6).